Trøndersk for tilflyttere: ord, uttale og kjennetegn

Trondheimsmålet har tre særtrekk du hører med en gang: apokope (å kast, å kjøp – infinitiven mister endingen), palatalisering (mannj, ballj – dobbeltkonsonanter får j-lyd) og tjukk l. I tillegg er trøndersk en lavtonedialekt: tonen er lav i starten av ordet og stiger mot slutten.

Hva er apokope – og hvorfor sier trøndere «å kast» og «å kjøp»?

Apokope betyr at endingsvokalen i infinitiv faller bort. Trøndersk følger jamvektsystemet: korte, trykksterke ord (overvektsord) mister endingen (å bit, å kast, å skriv, å finn), mens lengre jamvektsord beholder a-ending (å værra, å kåmma, å levva).

I Trondheim har mange av jamvektsformene i dag også fått apokope: å værr, å vett, å levv, å fær, å græv, å kåmm, å læs, å gjør. Men relativt nye verb holder e-endingen: å jåbbe, å satse, å sjekke, å stress, å sjåppe, å daffe.

Apokope står sterkest i Inntrøndelag fra Stjørdal til Inderøy og Lierne, og svakest helt sørøst i fylket, blant annet på Røros, ifølge spraksida.no. Ord med apokope uttales som regel med en egen stigende-fallende tone (cirkumfleks).

Hva er palatalisering, og hvordan høres det ut?

Palatalisering vil si at dobbeltkonsonantene ll, nn, tt og dd uttales med en j-lyd: ittj (ikke), folljt (fullt), mannj, ballj, reddj, honnj (hund) og ollj (ull). Fenomenet finnes i hele Trøndelag.

Trondheimsmålet palataliserer bare i trykksterk første stavelse: fjelljan, balljan, honnjan. Bygdene rundt byen, som Strinda og Malvik, palataliserer også i endestavelsen: fjelljanj, balljanj, honnjanj. Ifølge NTNU-forskning fra 2010 har dagens unge trondhjemmere palataliseringen i stor grad i behold.

Hva er tjukk l – og hvilke ord har den?

Tjukk l er den mest kjente trønderske lyden, en retrofleks konsonant der tunga krøller opp. Den oppsto trolig på 1300-tallet, ifølge spraksida.no. Trondheimsmålet har tjukk l av både norrøn l og norrøn rð: soLa, fåLk, gaL.

Tjukk l av opprinnelig rð (gard, bord, hard, jord) er imidlertid på vikende front i byen – nå heter det for det meste en går, har, eit jore, eit bor. Også blant unge erstattes tradisjonelle former av østnorsknære: fesk/spreng blir fisk/spring, og rejdd blir redd.

Hvorfor sier trøndere «fesk» og «høtt»?

Fremre vokaler i, y og e er senket til e, ø og æ i trøndersk: fesk (fisk), høtt (hytte) og flæsk (flesk).

Et annet kjennetegn er at r + konsonant trekkes sammen til retroflekse lyder: kart uttales [kaʈ] og «sint» [gæɳ]. Trøndersk har dessuten trykk på første stavelse i alle ord, også lånord – banan med trykk på første stavelse.

Hva er lavtone?

Trøndersk er en lavtonedialekt: i ord som sola, boka og døra er tonen lav først og stiger mot slutten. Vestlandet og Nord-Norge har høgtone – motsatt tonefall. Grensa mellom lav- og høgtone går ved Lillesand på Agder.

Fortellende setninger i trøndersk har en jevn tone, i motsetning til høgtone på Vestlandet og i Nord-Norge.

Ordene du hører i butikk, buss og på jobb

Her er de vanligste ordene og formene en tilflytter møter i Trondheim, med oversettelse til bokmål.

Spørreordene ka og kæm går igjen over hele Trøndelag, mens kor, korsn og koffor er typiske for Trondheim. I bymålet er det heller ikke uvanlig at k-en først i spørreordene uttales med v-lyd, som på Østlandet.

Flertall og bøying: «mang båta» og «takan»

Trønderske substantiv har vanligvis ikke r-ending i flertall: ein båt – mang båta, ei seng – mang senga. Typisk for Trondheim er dessuten at intetkjønnsord bøyes som hankjønn: et tak – takan, folk – folkan, mens de fleste andre trønderdialekter sier taka og folka.

Bil bøyes fortsatt som hunkjønn i bymålet: ei bil – bila. Og vokalen -a i trykklett stavelse har vært selve «byvokalen» – endingen -å hører hjemme i bondemålet, ifølge dialektforsker Arnold Dalen.

Forskjellen på fintrøndersk og breitrøndersk

Trondheim har tradisjonelt hatt to talemålsvarianter: breitrøndersk (folkelig bydialekt) og fintrøndersk (med mange lån fra skriftmålet). Fintrøndersk var knyttet til de øvre sosiale lagene og bydelene Singsaker og Berg, mens Lademoen, Bakklandet og Ila assosieres med breitrøndersk.

Fintrøndersk har historisk hatt høyere status, men gruppa har minket kraftig. Blant unge øker bruken av den folkelige dialekten, som vurderes som mer positiv, friskere og åpnere.

Snakker unge annerledes enn eldre?

Ifølge NTNU-forskning fra 2010, basert på opptak av 30 unge trondhjemmere mellom 16 og 18 år, snakker unge i Trondheim ganske likt på tvers av interesser, bosted og sosial bakgrunn. De gamle klassebaserte skillene er erstattet av ett felles bymål, og fintrøndersk er «danket ut».

Samtidig påvirkes talespråket av østnorsk: enkelte tradisjonelle former erstattes (fesk blir fisk, støgg blir stygg), og stadig flere unge bruker ikke i stedet for itj som nektingsord – ofte avhengig av posisjonen i setningen. Blant voksne er derimot de språklige forskjellene mellom bydelene større.

Trondheimsmål og resten av Trøndelag

Trøndersk omfatter dialektene i Trøndelag, på Nordmøre og i det meste av Bindal i Nordland. Trøndermålene deles i to hovedgrupper etter gjennomføringen av jamningen: inntrøndersk (indre bygdene rundt Trondheimsfjorden, fra Oppdal, Rennebu, Meldal og Orkdal og østover) med mer utjamning (vårrå, vukku), og uttrøndersk med mest tiljamning (værra, vætta).

Trondheimsmålet skiller seg fra bygdemålene rundt byen på flere punkter: bymålet mangler dativ (til tross for at byen ligger midt i et eldre dativområde), har e > æ (et træ, et knæ) der bygdemålene fortsatt har -e, og har fosenformer som mønster – fosenmålet med a-ending var mer gangbart i byen enn de inntrønderske utjamningsformene.

Nordmørsk regnes som en trøndersk dialekt, men skiller seg ut med vestnorsk høgtone-tonefall.

Kløyvd infinitiv og jamvekt – kort forklart

Kløyvd infinitiv vil si at infinitivsendingen varierer etter ordets vekt: jamvektsord får a- eller å-ending (å levva, værra), mens overvektsord får apokope (å skriv, å finn, å kast). Dette skiller trøndersk fra andre østnorske mål. Kløyvd infinitiv er på tilbakegang, spesielt i de største byene, og a-endingene er i fremgang.

Hva kan du trygt si selv som tilflytter?

Forskningen fra 2010 viste at det oppfattes feil å snakke enten for «fint» eller for «bredt» i Trondheim – det er mer stuerent å holde seg på den folkelige siden. Et råd er derfor å ta i bruk de enkleste formene (ka, kæm, æ, dæmm) etter hvert som de sitter, og la resten komme naturlig.

Et eksempel på trøndersk i praksis er Nils Arne Eggen-sitatet fra Dagbladet i 2016: «Asså, Gøteborg skoill egentlig ittj’ vorri en del av Sverige, det».

Første steg for de fleste tilflyttere er uansett å bli kjent i byen – se oversikten over bydelene i Trondheim eller sjekklista for å flytte til Trondheim.